Juleferie i Karibien

Jula ble feiret på utradisjonelt vis med Erles familie på St.Lucia i Karibien.
Øya er så vidt jeg vet fortsatt jomfru når det gjelder orienteringsarrangement, men det første løpet arrangeres i november når PWT skal ha et 5-dagers løp i området.

Utsikt mot Rodney Bay, fra sjørøver øya Piegon Island:
Marigot Bay:

The Pitons er velkjente landemerker i Øst-Karibien. De stiger 900m rett opp fra havet:

Typisk bebyggelse i gamle fiskelandsbyer, her i Anse la Raye:

Stranda i Rodney Bay:

Positiv overraskelse

Det siste året har ikke gått helt som planlagt.
Det er over et år siden siste høyøkt med joggesko på beina.

Men etter å ha summert årets treningsdagbok fikk jeg likevel en positiv overraskelse.
På sykkel, i vann, i terapi master eller lett joggende har jeg klart å få gjort unna 492 treningstimer det siste året.
Det er et snitt på ca 9,5 time i uka.

Jeg håper det kan gjøre at jeg ikke vil bruke alt for lang tid på å komme tilbake i form, når jeg kommer i gang igjen for alvor.

Klubbmesterskap 21 august

Som ansvarlig løypelegger for årets klubbmesterskap kan jeg melde om at første utkast av løypene er lagt.
Stedet er badeplassen i nordenden av 3. Stampe i Baneheia og jeg kan love gode kortdistanseløyper med mange poster og utfordringer for alle aldersklasser.
Slik det ser ut nå er er løypelengdene som følger:
Løype 1: 1,3 km N nivå
Løype 2: 2,1 km C nivå
Løype 3: 2,55km A nivå
Løype 4: 3,95km A nivå

Det bør ikke herske noen tvil om at gammel og ung, rekrutt og elite løper bør stille opp.
Så meld dere på!
Innbydelse finner dere her: kok.no

Tiomila 2007, en forventa nedtur

Som kjent sier ofte et bilde mer enn tusen ord...















Jeg har gjennom hele skadeperioden hatt et håp om å rekke Tiomila og NOM testløpene. Men etter å ha stukket fingeren godt inn/ned i hullet, har jeg nå begynt å innse at sjansen for at jeg løper Tiomila er veldig, veldig liten.

Etter å ha diskutert med trener Jørgen, fysioterapeut og kiropraktor så har vi kommet frem til at jeg dessverre ikke bør løpe. Jeg har derfor allerede nå meldt forfall til KOKs Tiomila-lag.
Selv om nedturen er forventa er den ikke noe mindre av den grunn. Dette er et løp jeg alltid ser frem til.

Men når man har en alvorlig skade er det viktig å være realist, selv om det frister å klamre seg til et bittelite håp til den siste slutt. Slik som situasjonen er går det sakte fremover, men ikke raskt nok til å rekke løp så tidlig. Det er mange steg som gjenstår av rehabiliteringsprosessen, og å løpe et løp i slutten av april vil være å ta en stor sjanse.
Man må ha en kropp som er 100% for å kunne utvikle seg innen idrett, og jeg må utvikle meg hvis det skal være noen vits å holde på. Det vil også alltid være helt meningsløst å la et håp om kortsiktig suksess gå på bekostning av helsa. Da vil det første løpet av det som kunne vært en 10 år lang karriere kunne bli det siste. Jeg har et håp om å kunne gjøre et skikkelig comeback, og da må jeg tørre å bruke den tida ryggen trenger.

Det er flere grunner til at det er fornuftig å ta avgjørelsen på et tidlig tidspunkt. Ved å ta avgjørelsen nå slipper jeg å stresse i forhold til at jeg "må" rekke noe. De andre i gruppa som skal prestere på Tiomila vil også vite med sikkerhet hvordan sitasjonen er.
Men som jeg fikk høre tidligere i uka;
"Et lag som blir svekket av å kun miste Dalby kan umulig ha noe i tet striden å gjøre:-)."
Vi får se, det er dette som må til for at de ikke skal bli svekket:-) Tiomila 2006
Men jeg har uansett tro på at KOK skal være med å sette preg på stafetten med eller uten meg på laget!

Jeg må også stå over det som i fjor var pekt ut som årets hovedmål, NOM Testløp på ”hjemmebane” i Halden. Jeg gleda meg veldig til jomfru-terreng i Østfold og faktisk også til sprinten. Nå får jeg heller se frem til forhåpentligvis mange gode treningsturer på nye kart i sommer.

I tida fremover kan jeg ikke gjøre annet enn å prøve å bidra på andre fronter en med o-sko på beina, slik at KOK i år igjen kan sette ny rekord i Tiomila sammenheng.
Samtidig vil jeg konsentrere meg om det som forhåpentligvis er den siste delen av veien tilbake. Håpet er at jeg skal komme i gang med konkurranse orientering slutten av mai/starten av juni. Årets debut blir da trolig Pinseløp eller Jukola.

Et lite steg for..

For de fleste er det å ta et løpesteg en liten ting, for meg derimot er det å ta det første løpesteget på 6 måneder en stor ting.

Rygg problemene har holdt i lenge, men nå etter 6 måneder uten løping har jeg endelig kommet i gang med den siste delen av opptreninga. Jeg har trent tøft i Terapi Master i 3 måneder, og ryggen har etter hvert blitt så sterk at den har begynt å tåle litt løping igjen.
Jeg har nå kommet meg opp på 20 min rolig løping på mølle. Jeg skal i løpet av de neste 2-3 månedene bygge meg gradvis opp til å tåle tøff konkurranse orientering igjen. Jeg må hele tiden lytte til signalene kroppen gir, men foreløpig har jeg ikke fått noen tilbakefall med forverring av symptomene så da går det etter plan.
Treninga for tiden er enkel og delt opp i tre:

Dag 1: Intervall sykkel
Dag 2: Oppvarming pluss to timer styrke i Terapi Master
Dag 3: Langtur Vannløping/Sykkel og gradvis større andel med løping på mølle.

Jeg jobber hardt med å være disiplinert og kun fokusere på å gjennomføre øktene på en god måte uten å la meg rive med eller rives ned av hvordan ryggen føles. Det er bare en ting som er sikkert og det er at jeg skal tilbake, mye bedre enn jeg noen gang har vært.
Når det vil skje... "Time will show".

Part 2

Jeg er nå inne i den mest spennende treningsperioden jeg har hatt siden september.

Ryggen har respondert bra på styrketreninga jeg har gjort i Terapi Master den siste måneden, og det er merkbar fremgang. Denne uka var jeg til test hos fysioterapeut og det vanket klapp på skuldra for god innsats i jula.
Jeg kunne derfor sette i gang med et mer intensivt program. Fra å kun bestå av tilnærmet statiske øvelser, har vi nå lagt inn øvelser der ryggen både roteres og bøyes. Dersom ryggen tåler en slik belastning de neste ukene, begynner den å bli så sterk at jeg kan begynne å tenke på å prøve joggeskoa igjen.
Selvfølgelig vil det fortsatt være en god stund igjen til jeg kan trene helt normalt, men nå kan jeg i hvert fall se lyset langt der fremme.

Ryggen har tålt de første øktene rimelig bra, og det blir veldig spennede å se om det fortsetter på samme måte til uka.

Langsom fremgang

Det går langsomt fremover med ryggskaden. Rett før jul begynte jeg med et opptreningsprogam ved hjelp av Terapi Master.
Det er et program som bruker slynger og egen kroppsvekt for øke stabiliteten og den muskulære kontrollen. Det har fungert bra i jula, og i Januar skal intensiteten på programmet økes. Jeg har blitt forespeilet at etter 3-4 måneder med slik trening bør ryggen kun være så godt som 100% igjen. Dvs i Mars/April. Forhåpentligvis kan jeg begynne med noe løpetrening igjen før det.

Treninga i jula har uten tvil vært den mest ensformige juletreninga jeg har gjennomført noen gang. Det har vært langturer og intervall på sykkel, pluss styrketrening i Terapi Master. I tillegg har jeg krydret med en del balanse og koordinasjons øvelser på ball. Selv om det er ensformig har jeg også lært meg å sette pris på gode økter som lang intervall på spinning sykkel, to timers tur på sykkel rulle med film på TVn og å ta knebøy(uten vekter) stående på balanseball.
Men uansett er det ingen tvil om at Kjetil Andre Aamodt har rett når han sier; "Det er tungt å trene når formålet ikke er å bli bedre, men kun å begrense forfallet."